Tekst 2 og AD 2 har begynt å produsere andreårets største samarbeidsprosjekt, ANNO. Årets utgave utforsker tro. Er vi en generasjon som ikke tror på noe? ANNO 2010 skal utforske tro som driver enkeltindividet og samfunnet vårt inn i det nye tiåret. Hva tror vi på i dag, og hvordan kan det forme tiden som kommer?

De neste to ukene skal nettsiden oppdateres kontinuerlig med artikler, reportasjer, kommentarer, bildeserier osv. Samtidig med dette er Film&TV2 i Kerala, India, og produserer videoreportasjer basert på samme tema. Etter webproduksjonen begynner arbeidet med å videreutvikle reportasjer, saker og bildeserier til papir. Magasinet selges på Narvesen fra starten av juni, og før den tid blir det så klart en lanseringsfest av episke vårproporsjoner. Du er invitert, mer info når sola står høyere på himmelen. Opplev årets ANNO her.

Her er kaffe, glede og desperasjon:

Også tekst2 kickstarter anno-prosjektet, og temaet i år er religion i samfunn, politikk, kunst og kultur. Nå arbeider vi med redaksjonell kommunikasjon, og lærer om research og intervjuteknikker, og skal ta fatt på den essayistiske formen og featuerjournalistikk. Klassen har arbeidet tett med Film&TV2, som om en måneds tid reiser til Kerala, India, for å lage dokumentarfilm. Samarbeidet har gått ut på å researche religion. Kari Gjæver Pedersen, superresearcher og forfatter, har kommet med input, og grupper bestående av to,tre, fire studenter pr gruppe har gravd seg ned i verdensreligioner og andre mindre og obskure former for tro og livssyn.

Nå er gruppene oppløst, og F&TV-klassen arbeider videre med klipp av midtfilmer og forberedelser til India, mens tekst2 kaster seg ut i intervjuet. Vi arbeider i mindre debattgrupper for å spinne videre på hverandres retninger og selv komme oss videre. Alt dette er som nevnt forarbeid til anno, og med dette tempoet blir det uten tvil en fantastisk blekke i år.

Artikkelbilde

Clio hevder selv de er verdens mest anerkjente markedsføringskonkurranse. De legger stor vekt på å være i takt med utviklingen i markedet, og de senere årene er det kampanjer med høy grad av interaktivitet som har hentet hjem gullet. Senest i fjor vant våre kjære, ex-westerdalsstudenter Morten Halvorsen og Hallvard Fjellbraaten gull i interaktiv og sølv i integrert kampanje.

Clio er en internasjonal konkurranse innen markedsføring spesielt, men med mange undergrupper. De har en egen studentkategori, som er den mest interessante for westerdalsstudenter. Det er mulig å sende inn arbeider som er laget i løpet av 2009 og arbeider laget t.o.m 31. mars 2010. Påmelding er innen 22. januar 2010. Du kan melde deg på her.

Vi tok et aldri så lite nettintervju med en av gutta som nå befinner seg i blåsebyen Chicago og Leo Burnett takket være nettopp Clio, overnevnte Hallvard.

Hvorfor sendte dere inn til Clio?
Et ordtak lyder følgende: If opportunity doesn’t knock, build a door!
Clio gav oss muligheten til å velge hvilket byrå vi ville jobbe i, i en tid da andre mistet jobben. Så ærlig og brutalt er det.
Hvilken posisjon har Clio i markedet?
Clio Awards er Amerikas svar på Cannes Lions. Det er altså en av de virkelig store konkurransene. Festivalen, som strekker seg over tre dager, feiret i år femti år, og selv om den har hatt sine problemer, er den blitt en av de festivalene og konkurransene reklameverden, om ikke deltar, så følger med på. Hit sender byråer og studenter over hele verden inn arbeider som juryeres av de mest anerkjente menneskene i vår verden – det er selvfølgelig: reklameverden. Det å vinne en Clio er altså noe de fleste drømmer om, men som ikke alle får sjansen til å oppleve. Så hvorfor sendte vi inn til Clio? For å få denne sjansen, og for å få øynene til denne diskursen av verden rettet mot oss.

Hvilke dører åpnet det for dere å vinne?
Det første som skjedde med oss, skjedde allerede før vi visste at vi hadde vunnet. Jeff Benjamin, fra Crispin Porter + Bogysky(CP+B) – byrået som, bare noen måneder tidligere, ble kåret til verdens beste byrå – ville komme i kontakt med oss. Jeg vet ikke om leseren forstår hvilken absurd følelse det er å sitte i et AD-klasserom på Westerdals og få en telefon fra et byrå i Boulder Colorado, uten og en gang ha sendt en mail og sagt hallo. Hvordan visste verdens beste byrå om oss – to karer fra Kløfta og Fredrikstad? Jo, Jeff Benjamin satt i Clio juryen!
Vi forsto at vi måtte ha gjort det bra, kløp oss i armen og takket ja til å bli flydd over for et intervju.
Nå må leseren huske på at ingen andre i verden, på dette tidspunktet, vet at vi kommer til å vinne, ikke bare en, men tre Clio i Las Vegas. Men morgenen etter Morten og jeg hadde vært på Scenen og tatt i mot våre gull, søl og bronze statuetter, vært på møte med et finsk byrå på en mørk strippeklubb med fuktighetskrem på toalettene, ligget i soloppgang på den kunstige stranden på Hard Rock Hotell og kjent hanen stormannsgale med en halv liter Bloody Marry til fire dollar og femti cent… altså… Når de blodsprengte øynene da igjen åpnet seg og så på et teppe fylt med visittkort og våre tre kjære barn av verdiregnbuen sto i ørkenlyset fra Balkongen, da begynte telefonene å ringe!

Hvorfor burde årets westerdalsstudenter sende inn arbeidene sine til Clio?
Jeg vet Morten er enig med meg når jeg sier at å vinne Clio Awards er noe av det største jeg har opplevd, og antagelig noe av det største jeg kommer til å oppleve i karrieresammenheng før vi vinner en skikkelig pantinablond løve. Etter prisutdelingen kom vi i kontakt med verden, ble flydd til Boulder og fikk et tilbud av CP+B før vi så ble flydd over til Chicago, hvor vi møtte en helt fantastisk mann i et helt fantastisk byrå som ga oss et helt fantastisk tilbud vi ikke kunne avslå.

Hva burde vektlegges i arbeidene som sendes inn?
Som de fleste andre steder er det en ny, overraskende og original idé som skal overbevise juryen. Det med å overbevise juryen er et viktig element. Har dere kommet opp med en jævlig god idé, presenter den på en forførende måte. Se på tidlige vinnere, men først og fremst jobb og produser fete ting. Våg å tape.

Som inspirasjon byr vi på de overeksponerte gull- og sølvvideoene til Morten&Hallvard og ønsker alle innsendere lykke til!

Artikkelbilde: Fjorårets gull print, TBWA for Mir

Oppgaven var enkel og grei: minipraksis i et byrå i to uker. Hensikten med oppgaven er at studentene skal få trening i å jobbe med markedskommunikasjon og få et innblikk i hvordan arbeids- og ideprosessene er i byråene gjennom briefing, veiledning og presentasjon.

Hvilket byrå hvert team havnet i ble gjennomført på typisk westerdals-vis, altså helt tilfeldig. Loddtrekning skulle avgjøre de neste to ukene, og hvem vet, kanskje resten av karrieren. Alt fra vm-vinnende matchbrøl til skuffede sukk hang i veggene etter trekningen, men Anse og Liv var fast bestemt på at alle opplevelser er en opplevelse (?) og at man bare burde ta det med et smil og at det garantert ble kjempemorsomt og lærerikt. Studentene arrangerte selv avtaler med byråene, og for siste gang på to uker ble klasserommet forlatt.

Reelle briefer og tilbakemelding

Som alltid, og kanskje spesielt i nettopp dette prosjektet, sitter folk igjen med forskjellige erfaringer. Noen byråer stilte med kontorer, lunsj, goodybags og ikke minst god veiledning underveis, mens andre helt hadde glemt at studentene skulle komme. Det er i hovedsak i de halvstore og mindre bedriftene at studentene har følt seg mest velkomne.

Hos Dist ble studentene tatt i mot med åpne armer og lunsj. En vidåpen brief ble gitt, men plenty av veiledning fulgte.
- De er veldig reale å jobbe med, det er ikke noe bullshit, sier Elise Eriksen Løssfelt. – De likte ideene våre og skulle ta det videre med til kunden. Og de oppmuntret oss til bare å ringe hvis vi ved en senere anledning trengte veiledning eller mappeevaluering.

«Utplasseringen er noe av det beste jeg har opplevd på denne skolen.» Andreas Halvorsen.

Samme opplegg var det også hos Futatsu, som med stort hjerte hadde tatt på seg to team. Her spaserte studentene rett inn bakveien og inn i lunsjen, og fikk etter litt hyggelig småprat møte sjefen, Aris Theophilakis. Studentene fikk jobbe med to reelle briefer, fikk tett oppfølging fra sjefen sjøl og andre kreative hoder og det hele var en positiv opplevelse.
- Det ble tre besøk hos byrået, to veiledninger og en fremføring, forteller Andreas Halvorsen. Vi fikk ikke noe innblikk i hvordan det er å jobbe i et byrå, men vi fikk god veiledning og innspill på ideene våre. Minipraksis er et godt tiltak, men skolen burde nok følge opp og sjekke ut at byråene har noen til å ta seg av de som kommer. Og skolen burde kanskje ha flere minipraksiser i 2 klasse. Det er en god mulighet knytte kontakter og prøve seg i stort og lite byrå.

- Jeg er ikke imponert

Det er fullt forståelig at de store byråene ikke alltid har tid til å slenge en barnepasser på en student eller to. Og med det kommer også kommunikasjonsproblemer, kamp om tid og kjappe tilbakemeldinger.

TRY var et av stedene studentene fikk en reell brief, med muligheter for at det som ble produsert faktisk kunne bli brukt.
- Vi kunne velge om vi ville lage noe crazy til mappa, eller om vi ville gjøre noe som var mer gjennomførbart, sier Christian Horseng. Dessuten var de flinke til å minne oss på at vi ikke måtte begrense oss, og bare tenke helt fritt. På veiledning hos TRY var forventningene høye, og det er bra. Det lå i lufta hele tiden, men nådestøtet ble satt inn idet vi gikk ut døra. «Jeg er ikke imponert.»
- Men det er mye bedre å høre det enn at de jatter med på noe som ikke er bra. Det var faktisk motiverende, og kult, å bli behandlet som profesjonelle istedenfor å få studentrabatt på tilbakemeldingene. Selv om vi kanskje gråt litt innvendig.

Hos Suddenly Oslo fikk studentene erfare at det ikke var en dans på roser å skulle lansere et produkt for en reell kunde i et marked allerede dominert av flere norske konkurrenter. Det var nok lett å føle at alt var gjort før og ingenting var morsomt nok.
- Etter noen dager med inntensiv jobbing, kom Tom Andersson, sjef for alternativ tankegang, innom det trykkende kontoret. Han satte seg galant ned i en skinnstol som lente seg langt bakover da han la beina på bordet, tappet fingrene sammen i en trekant, tygde litt på en tusj, og slaktet ideene våre om å dytte Pippi inn i et kjøleskap, svenske romvesen som bare kunne si “jogurt”, og Kim Larsen som sang så groggy at det godt kunne tolkes som jogurt, forteller Torgeir Blok.

Et annet byrå hvor det gikk hurtig unna var DDB.
- Det ble en del kommunikasjonsproblemer med oss og DDB i løpet av de to ukene, og vi fikk ikke vært så mye hos byrået som vi hadde ønsket, forteller Hein Birkeland Irgens. – Men vi har lært å tro på egne ideer, og ikke forkaste dem selv om det blir litt motgang. Til slutt likte de veldig godt det vi kom med.

Radiobyråer med glimt i øra

Det er uten tvil radiobyråene som har et ess i ermet. Lunsjen.
- De har helt sinnsykt digg lunsj, forteller Simen Ødemotland om Verdens Sterkeste Mann, og klarer til slutt etter all lunsjutbroderingen også å fortelle om praksisperioden. 
- Byrået var veldig gode til å følge opp, ga mange og reelle briefer. Vi ble kastet rett inn i brainstormingsrunder med byråer som Futatsu og Leo Burnett. Dritbra, men skummelt. Og Nicolai Cleve Broch og Trond Fausa Årvåg rusla rundt i gangene og vi ble litt starstruck.

«Og så fikk vi goodiebags; Spesialtilpasset snus, champagne, radio og alt mulig annet stas. Anbefales.» Simen Ødemotland.

Samme regla var det hos Både Stig Og Stein, der Torny Hesle, Ragnhild Hammersmark Ulleberg og Sunniva Sandbu var i to uker.
- Å være utplassert hos Radiobyrået Både Stig Og Stein var som å komme hjem til mamma; vi fikk jo faktisk eget rom (les: kontor) og mat på bordet hver dag (les: sykt digg lunsj), sier Torny Hesle. – Alle som jobbet der var veldig ålreite og det virket som om de også syns det var ålreit å ha tre smårips fra Westerdals der i to uker. Studentene fikk også spilt inn en del av løsningene de kom opp med, og her er tre av dem.

Høydepunktene: Å oppleve et byrå fra innsiden i to uker, innspilling i studio og sykt digg lunsj. – Og å få møte kjendiser, ifølge Sunniva Sandbu.

Å få være med på leken

Hele meningen med praksis er vel å få et innblikk i hvordan det er der ute i arbeidslivet. Hos Anorak jobbet to team med EA games og fikk være med til kunden for en veldig omfattende brief.
- Det var det beste innblikket vi fikk fra hvordan det er i arbeidslivet egentlig, for utenom det møtet, var minipraksisen for meg litt som et vanlig skoleprosjekt med eksterne veiledere, sier Ingrid Lea. – Det kommer kanskje også av at vi har hatt Anorakgutta som veiledere på skolen før, men ikke at det gjør noe, for de er flinke og ålreite gutter!

Det andre teamet hos Anorak var Ingar Haug Steinholt og Sigurd Øygarden Flæten, og kom opp med disse løsningene for Battlefield Bad Company II.

Byråer som hadde kapasitet til å la studentene arbeide hos seg i lokalene ba på mest innblikk i hvordan arbeidslivet og hverdagen som kreatør i reklamebyrå fungerer. Hos Ernö fikk teamet eget kontor hvor de kunne sitte og jobbe hver dag. Karina Ullensvang og Christian Valeur jobbet med DHL-guiden, og kom blant annet opp med denne annonseløsningen:

- Vi fikk et godt innblikk i hverdagen til Ernö, og det beste var kanskje det faste inspirasjonsmøtet på fredager, der alle de ansatte møtes og viser ting de liker som inspirasjon til hele byrået, forteller Karina Ullensvang. – De ansatte hos Ernö fortalte også mye om hvordan det var å jobbe der, viste oppgaver de drev med og arbeider de hadde gjort før.

Det var de også dyktige på hos Dinamo, og selv om studentene ikke hadde eget kontor fikk de et godt innblikk i byråhverdagen.
- Vi var innom 4-5 ganger for brief, veiledning og presentasjon, sier Gry Norang. Hver gang passet verdens hyggeligste resepsjonist på at vi alltid var utstyrt med kaffekopp i hånda, og begge Henrikene var gode på å gi konstruktiv tilbakemelding.

Høye krav og store smil

Hos de aller fleste byråene har studentene mottatt god veiledning og god tilbakemelding. Los&Co smalt i bordet en krevende brief, og med det et vanskelig prosjekt. De ville gjerne det skulle bære litt westerdalsånd over det som ble laget, og studentene følte de måtte prestere. Men de beskrives som veldig flinke, hyggelige og kompetente.

Hos Hei! reklamebyrå ble studentene kastet rett inn i et kundemøte. De måtte bygge hele oppgaven, fra å lage sin egen brief til ferdig løsning, og de synes det var lærerikt og krevende.
- Noen som har lest “I morgentåkedalen” når de var barn? Handler om Morkel og Myrull og mosepjuskene? Sjefen for Hei! minnet fryktelig om Grumleren fra den boka. Mer vil vi ikke si om det. Sjekk ut boka, forteller Thomas Skogholt.

- Hos TBWA fikk vi en skikkelig brief, sier Jannicke Justesen. – De var positive, vi fikk god tid og tett oppfølging. Vi hadde to veiledere å forholde oss til hele veien. Det var okay, og vi fikk bra tilbakemeldinger.

Man føler seg kanskje litt udugelig når man kommer inn som student i et stort byrå, som kanskje til og med kan være potensielle arbeidsgivere.
- Litt som å være hos svigerforeldrene for første gang, legger Thale Høy-Petersen til. Hun og fire andre var hos SMFB, og der var det til tider litt stille på veiledningene.
-Kanskje de mistet munn og mæle av våre dårlige ideer? Det var mye usagt som bare ble hengende i lufta, og vi unngikk å prate om det ved å prate om hunden til den ene veilederen isteden. Det er jo tross alt bedre å snakke om hunden enn om været! Men det var jo interessant å få et innblikk i hvordan de jobbet, de var opptatt at vi skulle få til noe vi kunne ha i mappa senere, og vi ble til og med invitert på pølsefest.

Hos Kitchen ble studentene gitt et par briefer å arbeide med, men følte det skortet litt på oppfølgingen og at byrået ikke var spesielt interessert i dem eller det de leverte.

Det lukter Gullkalv(er)

Til tross for et par halvkjipe opplevelser virker det som de aller fleste studentene har kost seg i minipraksis og at det ga mersmak. At det finnes interessante byråer som begynner å føles innenfor rekkevidde er behagelig å kjenne.

Dessverre ga ikke perioden så mye innsikt hos byråene som mange hadde håpet på på forhånd. Det burde legges større vekt på at studentene får ta del i en prosess byrået allerede er inne i og kanskje følge ulike kampanjer på ulike stadier. Vi mener ikke at vi skal bli fluer på veggen, heller deltakende studenter i byrået. Dette er kanskje mye å be om, men det kan være det som behøves for å gjøre en god oppgave, som minipraksisen er, bedre. Ellers kan det, som tidligere nevnt, bli litt for likt en skoleoppgave hvor pulsen er et halvt hakk høyere på presentasjon.

Mange av byråene har tatt med studentenes løsninger videre til kunden, og dette synes vi er tøft gjort av byråene samtidig som det viser at nivået blant studentene holder en tålelig høy standard. Flere av forslagene kommer til å bli brukt videre i markedsføringen, og det liker vi. Offisiell skulderklapp til alle studentene og grattis til dere som kom helt i mål med ideene. Det lukter Gullkalv(er).

Tidlig lørdagsmorgen var gutta fra Westerball United klare for kamp mot Nordic Sales.

Laget: Jon Kim Vik, Ingar Steinholt, Max Alexander Berg, Endre Bruskeland, Øivind Vogt, Bård Gabrielsen, Erlend Ryvold og Eirik Stiansen.

Westerball United 3 – Nordic Sales 2

Westerball fikk kjapt overtaket, men det tok en stund før det løsnet.
Da var det storspill fra storspiller Endre som sørget for 1-0 etter pent spill. 2-0 kom like etter. En forsvarstabbe av Nordic Sales sørget for at Endre var gjennom alene med keeper, og satt ballen rett i kæssæ.
I en periode med halvslapt spill fikk Nordic Sales uttelling, bare for å se at 3-1 sklei inn like etterpå, etter skudd av Eirik  og lurt overhopp av Bård (styring av Bård?).
Mot slutten av kampen fikk Nordic Sales sitt andre etter slett keeperspill, men Westerball håvet inn seieren og ser frem til neste kamp, 29.11.

Mandag forrige uke. Luggen er stram. Penklærna på. Penn og papir i hånda. To sirkler med stoler, vendt mot hverandre. Nærmere seksti spente studenter fra tekst 2 og AD 2 sitter ansikt til ansikt. Det er speeddating i klasserommet. Studideveileder Chamilla trykker på lollipop-rulletten som blinker og piper og sender av gårde startskuddet for daten. Det bruser i rommet.
- Hvor jobber du om fem år?
- Hva liker du best å arbeide med?
- Hva er den nyeste statusoppdateringen din på facebook?

Timer etter første spørsmål er runden unnagjort og vi får plukke fem partnere vi kan tenke oss å arbeide med. Deretter er det opp til de sprelske hodene til Chamilla, Liv og Anse å avgjøre team for de neste tre ukene. Det var stort sett highfives og happyfaces rundtom etter teamene var bestemt, og samtlige grupper tok fatt på ukas oppgave: Idejobbing med 9 ulike kunder. Facebook, Antibac, vår alles elskede Maharaja, LEGO, Ruter, Lotto, Bysykkel, Oslo Taxi og Quicksilver. Samtlige team var innom alle kundene før de ble fordelt jevnt utover og arbeidet med sin spesifikke kunde frem til fredag. Da var det veiledning med to av gutta fra Anorak. Det var en rask og grei affære, de fleste hadde tankene på helg og de neste ukene.

De to neste ukene skal teamene ut i minipraksis hos store og små bedrifter rundt om i Oslo, alt fra Try og Kitchen til Både Og, Futatsu, Dist og en haug andre. Vi krysser teamfingra og gleder oss.

Young Guns Award (YGA) er en reklamekonkurranse med stor vekt på studenter. Det kåres månedlig vinnere i bransjen, men en gang i året går studentkonkurransen av stabelen. YGA skal være en inngangsportal og en sirkuskanon som kan skyte deg retning stjernehimmelen og inn i et av de store reklamehusene. I år får vinneren tre måneders betalt praksis hos et av kontorene til selveste Leo Burnett. Det må nevnes at to nyklekte westerdalsstudenter, Morten Halvorsen og Hallvard Fjellbraaten, nå arbeider for det Chicago-baserte byrået. De har sanket et lite fjell medaljer på sin vei oppover karrierestigen, men dog ingen YGA – så det er mulig å klare seg uten. Men Young Guns Award er, ifølge dem selv, den viktigste konkurransen for deg som ung og lovende reklamekreatøramatør.

Hvert år lages det en egen kampanje for å lokke til seg studenter. Årets kampanje går ut på å ofre tidligere medaljer du kanskje har eller skulle ønske du har vunnet; for det ultimate målet er uansett å vinne en YGA. Det andre gullet kan du strekke deg etter senere. Mye av tanken bak denne kampanjen må være at YGA vet de ikke har den samme tyngden og stillingen som de andre etablerte konkurransene som Cannes Lions og D&AD, men ønsker å vektlegge seg som studentkonkurranse numero uno, og gi mulighet til å vinne resten av røkla senere.

Årets oppgave er å lage neste års kampanje for Young Guns Award! Uten tvil en spennende og sprek oppgave. De foregående årene har kampanjene vært alt fra interaktive nettskuespill til årets ofring av medaljer. Så hva må du gjøre for å vinne denne prestisjetunge prisen? En kikk på briefen er kjekt. Westerdalsryggmargsrefleksen sier kanskje spin og strategi. Bransjen sier just do it. Hvordan du gjør det er helt opp til deg. Nytt av i år er at du ikke behøver sende inn bidragene på papir. Det er nok å laste opp digitalt på web. YGA legger også stor vekt på at det er gratis, så du som student skal ha råd til å spise kjipe nudler og bruke ølpengene på øl.

Som inspirasjon foreslår vi noen tidligere vinnere av YGA, og skolen som ser ut til å avle flest Young Guns:

Vinner 2008: Savina Mokrea,Voldemars Dudums og Mihnea Gheorghiu (2008):

Vinner 2007: Nate Virnig

Vinner 2005: Menno Kluin

Miami Ad School

Deadline er 13. november. Lykke til!

Envelop er en nettside med base i Belgia. Ideen går ut på å la halvetablerte designere og illustratører få leke med artiklene puter, forklær, bærenett, pizzahansker, servietter og mer. For å bli godkjent som designer kreves det at du har en online portfolio, that’s it. Etter det er det bare å designe i vei og håpe noen liker det de ser, og kjøper. Selv får du 12,5% av salgssummen, med muligheten til å få det utbetalt i cashitos, eller kjøpe artikler fra nettsiden.
Det er allerede en rekke designere som har registrert seg og lastet opp sine trykk. Akkurat nå har de et tilbud for designere fra et land som ikke er registrert: Registrer deg og få tre av dine egne trykk gratis. Så vidt vi kan se er det ingen fra Norge som har registrert seg, så her kan det være bærevesker og diverse å hente hvis du er kjapp!

Litterær salong ble gjennomført med stor suksess og nå er det tilbake på skolebenken. De to neste ukene får tekst1 besøk av forfatter Mikkel Bugge, som tidligere har vært innom klassen og holdt ypperlige forelesninger. Nå skal vi lære mer om research og tekstkritikk, og bruk av dette i egne tekster. Formålet med prosjektet er:

Målsetting: a) Å skrive en tekst basert på research. b) Å gi tilbakemelding på andres tekster.
Hensikt: a) Å lære seg hvilken rolle research spiller i tekstproduksjon. b) Å øve seg på å gi konstruktiv tilbakemelding på andres tekster.

Studentene vil få utdelt en forfatter eller journalist som har et bevisst og innsiktsfullt forhold til research. Denne personen skal studentene researche grundig før de i gruppe på to eller tre gjør et intervju med vedkomne. Etter intervjuet skal studentene skrive en selvstendig tekst der de aktivt bruker informasjonen de har samlet inn. Sjanger er valgfri.
Studentene vil så bli delt inn i tilbakemeldingsgrupper. I disse gruppene skal studentene gi hverandre innsiktsfull og konstruktiv tilbakemelding.

Forhåpentligvis vil noen av tekstene bli publisert på nettsiden vår om en to ukers tid.

En vever kvinneskikkelse trer forsiktig inn i klasserommet til tekst1. Vi har satt frem en sofa hun kan sitte i under intervjuet, men med en nærmest småbekymret latter sier hun at nei, da har vi ikke lest bøkene hennes godt nok, hun hadde foretrukket en hard stol. Og dermed blir det til at de første ti, femten minuttene av intervjuet står Ørstavik. Hun griper forsiktig om en bok og kikker overalt og ingensteds mens hun snakker i lange, reflekterte setninger, stopper opp, skifter retning, fortsetter der hun startet. Hun forteller om Hakk, sin første roman, om hvordan hun egentlig skulle bli psykolog, men fant ut at det var skrive hun skulle.

- I starten klarte jeg bare å skrive bitte små avsnitt om gangen. Det kom ikke mer. Det var som om teksten presset seg ut gjennom en trang liten passasje, litt og litt, for så å komme ut i stort, åpent vann. Så var det ikke mer, jeg måtte vente til det kom noe nytt, sier Ørstavik.

Etter Hakk kom Entropi, før hun fikk anerkjennelse med romanen Kjærlighet. Da hun ga ut Kjærlighet mente mange at hun gikk fra å være eksperimentell til å bli tradisjonell. Det var også fler som hadde klaget på den vanskelige tittelen på forrige bok, Entropi. Hvorfor skal jeg lese en bok med en tittel jeg ikke engang forstår, påpekte de. For Ørstavik er kjærlighet et vanskeligere ord enn entropi.

- Kjærlighet ble skrevet etter at jeg fikk avslag i forfatterforeningen og jeg hadde fått et barn. Jeg var sårbar, lurte på hva det ville si å være mamma, hvordan vi virkelig kan vite når noen elsker oss. Hvordan kan vi vite at når noen sier ”jeg er så glad i deg”, så mener de det dypt og inderlig? Det ligger så mye i ordet kjærlighet. Hva er sant og hva er virkelig?

Denne søknen, utforskningen, preger forfatterskapet hennes. Hun stiller oss spørsmålet; Hva er virkelig i den virkeligheten som finnes?

Og dialogen, den preger henne også. Hun vil ikke at vi skal sitte og stille spørsmål og hun skal svare. Hun vil ha en samtale mellom seg og klassen.

Det blir fort til at spørsmålsarket vi hadde klargjort på forhånd blir lagt til side og Kallet – romanen blir diskutert. Majoriteten i klassen slet veldig med å komme helskinnet gjennom boken. De kritiserte den for å være lukket og ekskluderende. Ikke overraskende mener forfatteren det stikk motsatte.

- For meg er Kallet kjempeåpen! Det er bare å spasere rett inn i den. Jeg tror at bøker åpner opp et rom man kan være i, utforske. Men man må også selv gå inn i det rommet for å få noe ut av det. Leseren må ville det like mye som boken.

- Før jeg hadde ideen til Kallet sto jeg helt fast. Der det før var noe som presset på og ville frem og ut i åpent vann, var det nå som jeg lå og duppa i det store vannet og ikke visste hvordan jeg skulle få tak i noe. Endelig ble det hull på byllen og jeg skrev Kallet på nesten bare to uker. Det gikk kjempefort. Når den var ferdig løp jeg ut i skogen og brølte ”romanen er stor”.

Vi må friske opp hodene og tar en sen pause. Ørstavik er langt fra så bastant, krass og kritisk jeg-personen i Kallet til tider kan oppfattes som. Ørstavik forsøker å se alle mulige vinkler samtidig, og skal nærmest overreflektere det meste ned til minste detalj. Nå som vi ikke lenger er overbevist om at det er forfatteren selv som figurerer i Kallet kommer samtalen etter pausen fort inn på bruken av virkeligheten i bøker.

- Det var Dag Solstad som sa at i skriverommet må forfatteren få være alene, ingen kan komme inn og sensurere. Der må forfatteren få være helt fri og kan ikke tolerere noen barnesikring. Jeg skriver ut fra det jeg vet, fra den virkeligheten jeg er i, for jeg vet jo ikke om noen annet. Folk kan gjenkjenne seg i bøkene mine selv om jeg ikke har hatt dem i tankene da jeg skrev.

- Kunne du skrevet bare for å underholde, spør en i klassen.

- Bare funnet på et plott og latt det stå til? Hun ler litt og fortsetter. Tja, jeg skriver egentlig mest for meg selv og du treffer ingen hvis du ikke finner deg selv. Jeg undersøker problemstillinger for å utvikle meg. Da har jeg ingen grunn til bare å finne på et plott og skrive ut fra det. Fortellingen oppstår når jeg utforsker. Men skriv, ikke tenk. Husk på det. Ta det som kommer, det trenger ikke nødvendigvis være så avansert.

En lang samtale nærmer seg slutten og noen fra salen fyrer av et siste spørsmål.

- Hva skal det stå på gravstøtten din?

- Oi, neeei, det vet jeg ikke. Tenk så deilig å kunne ha ”Høyt elsket, dypt savnet” på gravsteinen, og vite at det virkelig er sant. Det hadde vært fantastisk.

Foto: Dagbladet.no