Tekst 1 har hatt besøk av – og intervjuet Johan Harstad

Skrevet av Erlend Ryvold, Kristian Strømme og Håkon Bast Mossige

Produktivitet og det lett oppbrukte ordet kreativitet beskriver en mann som i en alder av trevde har en litterær CV som for upubliserte skribentspirer virker overveldenede, og lett kan ta fra en motet. Johan Harstad kan beskrives som et multitalent. En typisk multitasker med et nesten irriterende høyt produksjonsnivå. Men han er helt klart en inspirasjon. Han har skrevet mye, men kvantiteten følges tett av kvalitet. Det funker. Han får det til å virke lett. Helt naturlig.

20. Januar gjestet han førsteklassen på tekstlinja.

Han debuterte på klassisk vis med prosasamlingen Herfra blir du bare eldre i 2001. Året etter fulgte han opp med novellesamlingen Ambulanse. Romandebuten kom i 2005 med Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? en murstein av en bok om det å leve i skyggen av andre. Forfatterskapet til Harstad er på mange måter preget av pessimisme. Misantropien skinner igjennom i mange av historiene hans. Skjebner som går til grunne og en fraværende tro på at menneskeheten duger til noe som helst.

Vi visste ikke helt hva besøket kom til å bringe med seg annet enn Johan Harstad i seg selv, men da han åpnet med å si “Jeg antar at jeg er her først og fremst som forfatter, og ikke bare fordi jeg er en veldig hyggelig fyr” skjønte vi at dette ville bli et fint besøk.

Før dette møtet hadde vi lest hans andre roman, Hässelby, en undergangsroman om Albert Åberg som voksen, og naturlig nok var den et sentralt tema for besøket. Vi fikk svar på alt det vi lurte på samtidig som Harstad viste oss at han var glad i å snakke. Uten at det gjorde noe.

- Verden er på vei til å gå under. Og vi fortjener det, konstaterer Harstad når han forteller om bakgrunnen for Hässelby, der han altså har tatt for seg en voksen Albert Åberg som sliter med et elsk/hat forhold til sin tafatte og deprimerte far; som i alle år har tviholdt på det sosialdemokratiske Sverige og oppdratt sin lille skallede sønn Albert i sitt svenske folkhem.

- Hvorfor valgte du Albert Åberg som hovedperson?

- Jeg var veldig sint på den tiden. Jeg hadde mest lyst til å gi noen juling eller noe verre, men det skal man jo ideelt sett ikke gjøre så da fikk jeg idéen om å ødelegge noe jeg likte. Jeg hadde lyst til å lage en helt annen roman enn Buzz Aldrin i tillegg til at jeg ville skrive noe mørkere. Jeg husker at jeg tenkte «Hvertfall ti stykker vil synes denne boka er interessant, resten gir jeg blaffen i»

- Vi kjenner igjen Albert Åberg i begynnelsen, men etter hvert forsvinner han liksom litt og blir til en annen person?

- Han er jo der fra starten som en kjent figur, men nettopp fordi vi ikke vet hvordan han er som voksen er han nødt til å bli et annet vesen. Det eneste jeg hadde å gå etter om Albert Åberg som voksen var at jeg hadde scannet inn et bilde av ham fra en av bøkene. Det strakk jeg ut i høyden, hang opp på veggen og tenkte: «Ok, sånn ser han ut som voksen.» Noen folk jeg møter, sier at jeg har ødelagt barndommens Albert Åberg for dem. Det er selvfølgelig synd for dem, men det er litt morsomt og.

Harstad har tidligere snakket om Hässelby som en kritikk av det svenske folkhemmet, noe han mer enn gjerne utdyper.

- Folkhemmet og sosialdemokratiet i Sverige ble latterlig, en spøk, noe som var synd fordi tanken om «folkets hem,» der landet er boligen hvor alle innbyggerne bor sammen, er så fin. Man ser mye av det samme i Norge hvor Arbeiderpartiet ikke lenger er arbeidernes parti, med blant annet en miljøpolitikk som ikke holder mål. Jeg liker heller ikke tendensen der Norge, og særlig USA, fremstiller og prakker demokratiet på andre land som «den endelige løsningen.» Demokratiet er ikke ferdig, men under stadig utvikling.

Vi snakker lenge om Hässelby, Sting and the Police, Stormtroopers og synkronisitet før vi etter hvert dreier fokuset inn på mer generelle temaer.

- Visste du tidlig at du skulle, eller ville bli forfatter?

- Ja, jeg prøvde å skrive min første roman som 11-åring. Jeg skammer meg litt over det. Den skulle handle om Vietnamkrigen; et veldig pretensiøst tema for en 11-åring. Da jeg var 14-18 hadde jeg mitt eget forlag, Kranglefant forlag, som utelukkende ga ut meg selv. På dette forlaget ga jeg ut to kortromaner og omtrent 80 diktsamlinger. Opplaget var stort sett på ett til to eksemplarer og jeg ga bort en del av det til venner og bekjente. Da jeg var i 17-20-års alderen var jeg sikker på at jeg kom til å bli forfatter. Mye takket være venner som hadde sydd puter under armene mine ved å fortelle meg hvor fantastisk jeg var hele tiden. Dette førte til at jeg nesten ga opp på et tidspunkt. Nå synes jeg dette er veldig flaut, men en periode var jeg fornærmet over at folk ikke skjønte hvor fantastisk jeg var. Men jeg hadde jo ingenting å klage på for jeg hadde ikke sendt inn manus til noen forlag på en god stund.

I en alder av tjue velger Harstad å sende inn et manus til en stipendkonkurranse i regi av Gyldendal. Fristen var 31. desember og utover de neste ukene vokser irritasjonen over at de ikke tar kontakt.

- Hvorfor hadde de ikke kastet seg over telefonen i det øyeblikket de leste manuset mitt? Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne jobbe med i stedet for å bli forfatter. Jeg håpet at jeg kanskje kunne jobbe med film. Men på min 21-årsdag våknet jeg av en kvinnestemme på telefonsvareren min. Dette var før mobiltelefonens tid så det var en svarer med en sånn liten kassett i. Jeg våknet av at damen sier at hun ringer fra Gyldendal og at hun har gode nyheter. Jeg har vunnet stipendkonkurransen og tildeles et stipend på 25.000 kr. Dette var jo en fantastisk bursdagsgave for en 21-åring! Ikke bare blir jeg antatt hos Gyldendal, men jeg får 25.000 kr som er ganske mye for en fattig student, og der og da besluttet jeg at det var unødvendig å ta eksamen. Og det er slike idiotiske beslutninger som har ført til at jeg har tatt litteraturvitenskap tre ganger.

Harstad legger ikke skjul på en litt ovenfra og ned holdning som ung forfatter med store ambisjoner, men snakker med stor respekt overfor andre forfattere, og bøker han skulle ønske han hadde skrevet. Han presiserer imidlertid at dette ikke virker demotiverende, men som inspirasjon i form av å ha noe å strekke seg etter.

- Når jeg er ferdig med en bok får jeg følelsen av at jeg aldri kommer til å skrive en bok igjen. Jeg føler at jeg tømmer meg og “bruker opp” språket mitt, men etter noen måneder kommer ordene tilbake. Jeg passer på å bruke mest mulig tid på på kjede meg før jeg begynner å skrive, ser på tv med notatbøker klare, og litt etter litt samler flere og flere ideer seg opp som en bakteriekultur. Jeg skaffer meg etterhvert en oversikt og skisserer grovt scener, men venter alltid med å skrive til rastløshten blir sterk nok, og ved å trigge rastløsheten dannes et momentum som er avgjørende for å komme seg gjennom den lange skriveprosessen. Det kan være tøft, og man må være forberedt på trege skriveperioder. Man må også være forberedt på tøffe tilbakemeldinger fra redaktører og konsulenter. Samtidig er det slik man kommer seg videre, og det man skriver blir bedre.

Stipendet fra Gyldendal førte til hans første utgivelse. I fjor, åtte år og fem bøker senere, ble Harstad ansatt som tidenes første husdramatiker på Nationaltheateret. Det var en svært utfordrende jobb fordi teatrene ikke er vant til å jobbe med levende forfattere.

- I kontrakten står det at jeg skal prøve å skrive to enaktere. Nå holder jeg på å skrive ferdig stykket som ser ut til å bli omtrent seks timer langt så det må nok deles opp. Det var veldig gøy å jobbe med skuespillerne, men totalt sett var det slitsomt å jobbe på teateret. Jeg tror nok at for teatrene, dramaturgen og for så vidt forfatteren er det best om forfatteren er død.

Men forfatteren er ikke død. Og det skal litteratur-Norge være glad for.